Petter Stordalen

Du har sikkert hørt om “Turbo” Petter Stordalen – mannen som selger hotellrom like raskt som han skifter antrekk – men kjenner du hele historien om hvordan han ble så rik? Petter liker å si at han startet med to tomme hender og én stakkarslig års utdanning fra kjøpmannsinstituttet. Men la oss være ærlige, det er ikke hele sannheten. Faktisk er Petter sønn av Knut Stordalen, en av Porsgrunns rikeste personer på 70- og 80-tallet. Knut, kjøpte til og med et av byens dyreste hus med 6,8 mål eiendom. Vi skal senere komme innom på hvordan farens innflytelse mest sannsynlig bisto til at Petter sin karriere fikk en racketstart.

Knut Stordalen flyttet til Porsgrunn for å hjelpe sin onkel Hjalmar i dagligvarebutikken hans. Onkel Hjalmar hadde ingen barn, så når han sjekket ut fra dagliglivet, arvet Knut hele butikken. Over tid bygde Knut opp et lite imperium av dagligvarebutikker i Porsgrunn, og med fire barn – Kjersti, Petter, Karen-Anne, og Kjetil – var det ingen mangel på arbeidskraft. Spesielt Petter, som den eldste sønn, fikk masse ekstra ansvar, så forretningslivet fikk han inn med morsmelken kan en kanskje si. Petter gjorde alt fra å stå i kassa til å vaske butikklokalene – ja, han startet rett og slett med å “selge de bæra han hadde”.

Apropos bær, har du noen gang hørt Petters favorittuttrykk: “Du må selge de bæra du har”? Det har han gjentatt for media så mange ganger at det nesten føles som om han prøver å selge oss det også. Hvor kommer det fra, lurer du kanskje? Vel, da Petter var 16 år og ivrig etter å imponere faren, kjørte de til Grimstad for å kjøpe jordbær etter en lang dag i butikken. Dagen etter sto Petter på torget og solgte bærene med en entusiasme som fikk konkurrentene til å lure på hva han hadde spist til frokost. Selv når bærene hans var av tvilsom kvalitet, solgte han mer enn alle andre. Faren hans sa: “Det hjelper ikke å klage over dårlige bær – du må bare selge de bæra du har.” Så neste gang du hører Petter slenge rundt med dette utsagnet, vet du at det egentlig er faren Knut sitt gode, gammeldagse råd – hold deg til virkeligheten og selg det du har!

Petter fullførte datidens gymnas og avtjente 1 år i militære før han satte turen for Norsk Kjøpmansinstitutt. Det var her på 80 tallet at unge butikksjef talenter kunne få din utdannelse om hvordan moderne dagligvarebutikker skulle drives.  Deretter fortsatte Petter utdannelsen på det som Varehandelens Høyskole. Han ble tildelt skolens gullnål for fantastiske akademiske prestasjoner når han fullførte utdannelsen sin. Petter bestemte seg for å ta et år til på skole og da Norges Markedshøyskole.

Så, vi har satt scenen: Petter er nå 24 år, går på skole, og drømmer så stort at du skulle tro han forsøkte å overta verden. Men én ting er klart – han har overhodet ikke tenkt å gå tilbake til Porsgrunn for å være nestsjef i pappa Knuts butikker. Nei, Petter vil skape noe stort, helt på egenhånd.

Og så, som om det var skjebnebestemt, dukker det opp en annonse for en stilling som senterleder for det som skal bli Norges største kjøpesenter – i Trondheim! Året er 1985, og på den tiden var det knapt noen kjøpesentre i landet, så dette var en gigamulighet. Petter tenker umiddelbart: “Dette er drømmejobben!” Det er bare ett lite problem: annonsen sier at de søker en senterleder som er rundt 40 år gammel og har “lang erfaring.” Og der står Petter, 24 år gammel, med mer energi enn erfaring, men han er ikke typen som lar sånne små detaljer stoppe seg. Kvalifikasjoner? Pffft! Hvor vanskelig kan det være å lede et helt kjøpesenter, egentlig?

Petter sender avgårde søknaden sin og sitter hjemme og venter på at invitasjonen til intervju skal dumpe ned i postkassa. Men dagene går, og det eneste som dukker opp er regninger og reklame. Til slutt tenker Petter: "Nei, dette går ikke. Skjebnen ligger i våre egne hender, og jeg har to av dem!" Så, i ekte Stordalen-stil, bestemmer han seg for å ta saken – og skjeen – i egne hender.

Petter finner ut at hodejegeren Per, mannen som skal finne den perfekte senterlederen for styret, er nøkkelen til drømmejobben. Så hva gjør han? Jo, han tropper opp på døra til Per – sent på kvelden, selvfølgelig, for hvem har vel tid til sånt på dagtid? Petter ringer på og stiller med sitt aller mest overbevisende smil. Han prøver å selge seg inn som om han solgte de beste bæra på torget. Og det funker – kanskje. Per blir enten sjarmert i senk, eller så ser han potensialet... eller kanskje han bare tenker "Hvordan blir jeg kvitt denne fyren?"

Uansett, neste dag får Petter beskjed: "Du er med i gamet, kom på intervju." Nå er det selvsagt noen som mistenker at Per kanskje prøvde å sanke litt godvilje hos Petters far, Knut, som var godt kjent og hadde et massivt nettverk. Kanskje Per tenkte: “Gir jeg Petter en sjanse, så scorer jeg noen poeng hos Knut”? Hvem vet? Men én ting er sikkert: Petter vet hvordan man banker på dører – bokstavelig talt!